fbpx
DEG

Å gifte seg når man er «godt voksen» og har vært sammen i en evighet!

Jeg har sikkert, som de fleste små jenter, alltid drømt om å gifte meg å få barn, men aldri hatt noen forestillinger om hvordan det skulle bli eller hvordan det skal se ut. Etterhvert som årene har gått, og jeg ikke hadde møtt "den rette", har jeg nok lurt på om det i det hele tatt noen gang kommer til å skje..

Jeg møtte Han ikke før jeg var 29 år, og vi fikk barn 5 år senere.
Jeg må jo innrømme at jeg gjerne skulle ha giftet meg meg før vi fikk barn, slik man etter tradisjon tro, gjør det i "riktig" rekkefølge. Etterhvert som årene har gått, har jeg lurt på om det noen gang kommer til å skje. For joda, jeg har vurdert å fri selv, men har slått det raskt fra meg igjen, da jeg vet at min kjære Magnus er såpass tradisjonell at jeg er ganske sikker på at han ville sagt nei, da han mener at det er mannens oppgave å fri!

Men så plutselig en dag, i vinterferien for to år siden, gikk han faktisk ned på kne og fridde til meg. Ikke noe spesielt romantisk over det egentlig, men med barna tilstede, og litt småflau over hele seansen, fridde han, og det hele ble en veldig fin og hyggelig opplevelse for hele familien.

Vi har vært sammen i en halv evighet. Kanskje ikke så lenge som alle de parene som møttes i ungdomsårene, men for oss, for meg, er 13 år veldig lenge, høres ihvertfall lenge ut, selv om tiden har gått utrolig fort, og nå til sommeren skjer det endelig. Vi skal gifte oss!

Skulle vi like gjerne ha droppet det nå som vi er såpass "gamle", har to barn, hus og alt som uansett binder oss sammen?
Nei! Det er nå vi virkelig bør gifte oss, etter min mening. Vi er kanskje ikke nyforelsket lenger, selv om det overraskende nok fortsatt kommer og går. Men, vi har stått sammen i tykt og tynt, kjempet oss gjennom kriser og nedturer. Vi har kommet oss gjennom den verste småbarnsfasen, og vi har faktisk klart det. Vi har stått i det, og sammen er vi sterkere enn noen sinne. Har vi klart å komme oss gjennom alt det vi har gjort, er det høyst sannsynlig at vi kommer oss gjennom det meste.

Og det er dette vi skal feire! Vi feirer at vi har funnet lykken, selv om livet ikke alltid smiler. Vi feirer at vi har funnet hverandre. Vi feirer at vi er et team. Vi feirer alt vi har klart å skape sammen. Vi feirer at vi er en familie. Vi feirer kjærligheten. Og vi feirer det hele med et bryllup, hvor vi sier ja takk til at vi fortsatt vil ha hverandre.

Ingen av oss har noen gang drømt om et stort bryllup, så det blir det ikke heller. Vi har valgt å ha et bittelite bryllup, i en hage ved sjøen på Sørlandet, med de aller nærmeste, inklusive alle barna. Akkurat slik vi ønsker å ha det.
Barna er våre nr 1 i livet, som hos de fleste familier, og det er derfor ekstra hyggelig, når vi først har ventet så lenge, at de får ta del i det hele. Så selv om det er vår dag, er det også barnas dag. Dette har de gledet seg til å være en del av i lang tid, og de skal få leke å ha det gøy hele dagen.


Bryllupsnerver?
Neida, jeg har vel ingenting under kontroll, og kjole er verken funnet eller bestilt, men jeg er overhode ikke stresset. Men spør meg om 2 mnd, hehe;-)
Er sikker på at det blir akkurat slik vi ønsker oss. Og blir det ikke helt som planlagt, så er det ikke så farlig uansett. Hvor ille kan det egentlig bli?
Vi har hverandre, familien og vennene våre der. Det er det som teller...

Forts. følger...;)