fbpx
Barn,  Familie- og hverdagsliv

Er du bevisst ditt eget språk?

Skravling i hverdagen

Jeg sitter på kontoret og hører noen skravle på kjøkkenet. To stemmer bytter på. En voksenstemme og en lys barnestemme. De er veldig ivrige, og lyder fra skuffer og skap blander seg inn. Jeg blir nysgjerrig på hvem det er som prater, og titter forsiktig inn. En voksen har med seg ett barn på kjøkkenet. Barnet har ingen forståelige ord, men peker og hjelper til med å ta ut av oppvaskmaskinen. Den voksne svarer både med hermebabling og ord på tingene barnet holder i. De smiler og ler og jeg ser at barnet oppfatter dette som en «ordentlig» samtale. Det er glede, anerkjennelse og meningsfullt!


Bare ord som gjelder?
Det finnes mange ordtak og sanger som handler om prating. Mas, ord om kjærlighet, om at noen vil snakke med meg. De som har laget ordtak og tekster om språk, bruker språket de har lært.
For å like og bli god til noe må man øve. Med andre ord, språket må brukes!

Lyder og babling kommer først. Mange eldre barn og voksne hermer intuitivt, og det oppstår en liten ”samtale”. Smil, mimikk og gester følger med. Tonefallet på bablingen har samme setningsmelodi som ved bruk av ord.

Dette er viktige skravlestunder! Vi ser, anerkjenner og bekrefter barnet: Jeg finnes, noen svarer, ser meg inn i øynene.  Jeg betyr noe, jeg er verdifull.

Så kommer pekingen, barnet peker, babler og vi gjentar med ordet for hva de peker på.  Hvis denne tingen er en bil eller et dyr, laget barnet gjerne først ord som minner om lyden av en høne, hund eller bil.  Vi gjentar ”ja, se høna, den sier klukk, klukk”. Barnet gjentar da ofte flere ganger. De øver seg rett og slett!

Det er hverdager det er flest av
I alle møter mellom barn og barn og barn og voksen i alle hverdagene våre er det en uendelighet av muligheter for å øve på å snakke, lære seg nye ord, oppleve mestringsglede, samarbeide, leke og hjelpe til. I alle disse dagligdagse situasjonene er vi der og støtter. Vi dekker bordet sammen, og teller , snakker om farger, former og hva tingene heter.  Vi skravler og babler og tøyser og jobber sammen.

I dag skal det komme 5 stykker til dette bordet og spise, hvor mange kopper trenger vi da? Og så må vi ha bestikk. Hva er bestikk? Jo det består av for eksempel kniv og gaffel. Barnet går i skuffen og finner en gaffel, og sier kanskje ”den?”. ”Ja, fint, der fant du en gaffel”.

Bygge mapper i hjernen
Gjennom systematisk å bruke de grunnleggende begrepene hjelper vi barnet til å få system på verden rundt seg. Slike grunnleggende begrep kan være farge, form, antall, plass eller størrelse. Ved å koble begrepet til den konkrete tingen, vil dette læres inn automatisk. F eks en bil med blå farge, en tallerken med rund form, vi er antallet fem personer på tur, tøflene har plass under stolen, mauren har mindre størrelse enn en hare.
Det koster så lite, det kan gi stor verdi.


Vi kan la være
Vi kan la være å respondere, gjenta, si hva tingene heter. Når barnet sier det er tørst, er det praktisk helt mulig å bare gi det en kopp uten å si noe som helst. Da går vi glipp av en fin mulighet til å bruke et presist språk: ”Er du tørst ja, se her har du en kopp med vann, vær så god”. Vi trenger heller ikke hjelpe dem med språklige normer som ”kan jeg få, ”ja takk”, ”nei takk” eller ikke minst ”tusen takk”. Men det er enkelt å gjøre det. Det betyr noe at vi stopper opp, lytter og responderer.

Du och jag, Alfred
Kroppsspråk er enda viktigere, og tonefallet viktigere enn selve ordet.  Og i kommunikasjon ligger det så mange muligheter for å vise barna positiv oppmerksomhet, til å la dem forstå at de er så veldig verdt å gi tid, tilgjengelighet og tilstedeværelse. Astrid Lindgren oppsummerer dette mesterlig i dialogen fra Lønneberget: ”Du och jag, Alfred”. ”Ja, du och jag, Emil”.

Vil du vite mer?
Vi skriver mer dette temaet i boka vår "Hverdagsmagi -oppskrift på en god barndom". Den finner du her.

Tekst: Gjesteblogger Anne Lien Simonsen, styrer i Barnehagen Andersrød
Foto: Envato