fbpx
Barn,  Familie- og hverdagsliv

Kosekiling

Det var en som sa, at kosekiling var et ord som burde innføres i det norske språk!

Hva er det egentlig?

Det ble innført i vår familie når sønnen min var ca 3 år og aldri vil legge seg og sove. Det var simpelthen et mareritt! (Og spør bare alle praktikantene vi hadde, som bodde på naborommet:)) Jeg vet ikke hva vi ikke prøvde, overse, sitte vakt utenfor, pose med glidelås på ryggen, den festet jeg til slutt med stropper under madrassen. Da kom han ut med madrassen på ryggen. Forsøkene var mange og de fleste like dårlige!

Helt til jeg en dag kom på at meditasjon og avspenning, det drev jeg jo med selv, eller kanskje mest før jeg fikk barn, uhææ. Må innrømme at det jeg nok burde ha prioritert det ,for å samle meg, men det sto ikke på timeplanen!

I dag kalles vel dette mindfullness. Vi kaller det kosekiling!


Oppskriften er som følger:

Et stykk barn legger seg på magen, fungerer best

Vi begynte på tærne, få tærne til å slappe av, stryke lett og hele tiden si: at nå skal alle små og store deler av kroppen slippe og slappe av, mens jeg stryker og klapper og snakker med beroligende stemme.

Etter noen år trengte jeg ikke lenger og snakke, jeg satt eller la meg bare ved siden av og strøk ham over kroppen.

Jeg regnet på at jeg nok har brukt ca 3600 timer av hans liv på denne måten. Det har vært en sann glede for oss begge. Noen ganger tenkte jeg nok , at jeg gjerne skulle tatt en vask, ryddet eller rett og slett sett noe på TVet. Jeg gjorde aldri det, såfremt jeg var hjemme og han ville, var kosekiling og lesing i juniorleksikon viktigst. Helt til han flyttet hjemmefra og begynte i Gardemusikken, var det et kveldsrituale vi har hatt (vi sluttet med juniorleksikon etterhvert). Det var vår løsning. Det tok noen år før vi fant den. Kanskje den ikke passer til andre barn som ikke greier å sovne, men den er verdt et forsøk. Den kan også gjøres når som helt på dagen!

Jeg snakket med ham nylig, og spurte om det var greit at jeg fortalte dette. Han er 27 år og snart psykolog. Han sa at "selvfølgelig er det det, mamma!"

Han skulle sende meg forskning på hvorfor det er så viktig å bli tatt på. Det ble gjort forsøk på to barnesykehus hvor barn var blitt etterlatt uten foreldre. Forholdene og «behandlingen» på de to sykehusene var like, bortsett fra at på det ene sykehuset hadde de ansatte kroppskontakt med de ansatte. De ble strøket på, holdt og hadde kroppslig nærhet. På det andre sykehuset hadde de ikke nærhet og ble kost med. Det var dødeligheten veldig høy. Vi er skapt for nærhet og bli tatt på og kost med, det er også hjernestimulering!

Jeg vil også si noe om at det er ikke alle barn som liker dette. Da kan de ha en uintegrert refleks, som skulle vært på plass, men som forskjellige årsaker ikke har blitt det. Datteren min hadde det. Hun ville bare bli tatt på føttene. Nå hadde ikke hun problemer med å sovne, hun sov heller for mye!


Tekst: Gjesteblogger Ellen Narten Nordang
Eier av Barnehageporten
Foto: Elegant themes/privat